Porten til helvete: legenden om Houska slott og historien

Et slott uten grunn til å stå der

De fleste middelalderborger svarer på et åpenbart spørsmål. De vokter et elvevad, en handelsvei, en gruve eller en grense. Houska svarer på ingen av dem. Slottet står på en sandsteinsklippe i furuskogen nord for Praha, rundt 47 km fra hovedstaden, langt fra enhver vei som betydde noe på 1200-tallet. Ifølge legenden hadde det verken brønn eller kjøkken da det var nytt, og de sterkeste forsvarsverkene vendte mot borggården, ikke mot skogen.

For dem som elsker legenden, er det hele saken. Et slott som ikke vokter noe utenfor, må vokte noe innenfor. Historikerne er roligere. De ser et kongelig slott fra Ottokar II av Böhmens regjeringstid, bygget for å forvalte kongens land i et tynt befolket område, og bygget om så mange ganger siden at den opprinnelige planen er vanskelig å lese. Begge leirene er enige om én ting. Når du går opp gjennom trærne og de hvite murene dukker opp, føles det som om stedet holder øye med deg.

Det som krøp opp av mørket

Historien begynner før slottet. Under klippen, sa bygdefolket, gikk det en sprekk så dyp at en stein som ble sluppet ned i den, aldri ga lyd fra seg. Om natta kom det ting opp av den. Beskrivelsene varierer med fortelleren, men de har et familietrekk. Skapninger som var dels dyr og dels menneske, noen med vinger som flaggermus eller fugler, som snek seg ned til gårdene, tok dyrene og iblant folkene som gikk ut for å se.

Ingen klarte å fylle hullet. Stein, jord og tømmer forsvant ned i det. Så kom ordren, fra kongen selv i de fleste versjoner, om å forsegle det på den eneste måten som var igjen. Et steingulv over åpningen, et slott rundt gulvet, og på selve stedet et kapell. Avgrunnen ble ikke ødelagt. Den ble låst.

Fangen i tauet

Den mest kjente delen av legenden kommer like før forseglingen. Byggmesterne, eller herren, ville vite hva som fantes der nede. En dødsdømt fange fikk tilbud om friheten hvis han ble firt ned i et tau og kom tilbake og fortalte. Han gikk med på det, de senket ham ned i mørket, og i løpet av noen øyeblikk begynte han å skrike.

Da de halte ham opp, sier historien, var håret hans blitt hvitt og ansiktet tretti år eldre. Han kunne eller ville ikke beskrive det han hadde sett. I noen versjoner ble han gal, i andre døde han noen dager senere. I alle meldte ingen seg frivillig som nestemann, og murerne begynte arbeidet. Guidene på slottet forteller dette i kapellet, og det blir en annen historie når du hører den stående over stedet.

Et kapell som lokk

Kapellet er ekte, og det er slottets eldste skatt. Veggene har malerier fra rundt 1330 og fra tidlig på 1400-tallet. Blant figurene er erkeengelen Mikael, med sverdet hevet over dragen, krigerengelen som i Johannes' åpenbaring kaster den store dragen ned fra himmelen. De troende synes det valget sier mye. Ville du sette en vakt ved en dør til helvete, ville du malt Mikael.

En historiker ville påpekt at erkeengelen Mikael finnes i kapeller over hele Europa, og at også den hellige Kristoffer, de reisendes skytshelgen, er malt på Houska. Kapellet ble restaurert i 1928, og det du ser på omvisningen, er et vakkert bevart gotisk rom, ikke en fallem. Slottets egen nettside introduserer avgrunnen med ordene «ifølge legenden», og det er den rette tonen å ta med seg.

Gjenferdene som kom senere

En bygning med en slik legende trekker til seg flere. Slottets nettside nevner en ansiktsløs skikkelse i svart munkehette, sett i vinduene og langs murene, og gjentar ryktet om at skjeletter av noe ikke helt menneskelig ligger under gulvene. Fra trettiårskrigen kommer Oront, en svensk hærfører som skal ha drevet med svartekunst på Houska, og hvis ånd, alt etter hvem som forteller, fortsatt holder til der. Andre nevner en hodeløs svart hund, en kvinne i hvitt og skraping under kapellgulvet.

• Skikkelsen med hette, ansiktsløs, fortalt som legende på slottets egen nettside
• Skjelettene, et rykte slottet gjentar med et forsiktig «det sies»
• Oront, trollmannen og hærføreren fra trettiårskrigen, i tsjekkisk folketro
• Lyder nedenfra, den eldste og minst konkrete fortellingen, og den som holder de andre i live

Krigsårene, og myten de skapte

1900-tallet ga Houska den nyeste legenden. Under andre verdenskrig lå området i Sudetenland, og den tyske hæren brukte slottet fram til 1945. Tsjekkiske kilder legger til at en regional SS-stab holdt til der, og at rikets sikkerhetstjeneste flyttet arkiver og bøker til Houska i 1943. Det er spor etter en okkupasjonshær som lette etter rolige, trygge bygninger på landet.

Ut av dette vokste historien som fortelles i utallige videoer, om at nazistiske okkultister drev eksperimenter over avgrunnen, og at det ble funnet lik da soldatene dro. Ingen dokumenter støtter den, og slottets egen historie nevner den ikke. Som skapningene og fangen er den best som fortelling, helst i kapellet, med døra lukket.

Hva kildene sier

Den dokumenterte historien er kortere enn legenden, og mildere.

Houskas søsterslott i tid er Bezděz, grunnlagt av den samme kongen i 1264 og synlig på åsen sin i nord. Bezděz og Mělník handler om det, og Kokořín, slottet i nabodalen, har sine egne legender.

Et besøk med legenden i tankene

Dra for stemningen, ikke for bevisene. De beste besøkene er tidlig eller sent på dagen, utenom sommerens folkemengder, når skogen er stille og kapellet halvmørkt. Oktoberhelgene, de siste i sesongen, er det nærmeste du kommer stemningen i historiene. Sjekk åpningsdagene først, for slottet stenger om vinteren, og les dagsturplanene våre for å kombinere Houska med et slott til.